Brian Eno: Det bli lys
Brian Eno maler med lys. I likhet med mediet han bruker, forandrer verkene hans seg og danser som en løssluppen jazz-solo eller en innfløkt raga. De har faktisk mer til felles med livemusikk enn de har med tradisjonelle malerier. «Da jeg begynte å arbeide med visuell kunst igjen, hadde jeg lyst til å lage kunstverk som lignet mer på musikk enn malerier,» forteller han. «Det betyr å lage et visuelt verk som likevel forandrer seg sakte over tid.» Eno har formet og bøyd lys til levende malerier i omtrent 25 år, og han har rigget til kunstgallerier over hele verden med modifiserte TVer, programmerte projektorer og tredimensjonale lysskulpturer.
Eno er ikke først og fremst kjent for den visuelle kunsten sin. Han er kjent som keyboardspilleren og lydalkymisten som knuste musikkonvensjoner på 70-tallet, da han var et av medlemmene i det legendariske glamrockbandet Roxy Music. Han er kjent som grunnleggeren av moderne ambientmusikk. Han er kjent for å ha produsert sanger for David Bowie, Talking Heads og U2.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den imponerende kunsten til Eno kan komme i skyggen av musikkarrieren hans. Musikk er lett tilgjengelig. Du kan lytte til musikk nesten hvor som helst. Kunsten hans involverer ofte kompliserte og uhåndterlige innretninger, og du må rett og slett ut av stua for å oppleve den.
Men ikke nå lenger. Eno har funnet en metode som gjør det mulig å vise lysmaleriene hans - rundt 77 millioner totalt - hjemme. Multikunstneren har i samarbeid med teknologiske eksperter laget et dataprogram som kontinuerlig smelter sammen de gjennomskinnelige lysmaleriene hans, lager et kunstverk som er i kontinuerlig forandring, og viser det på dataskjermen din. Sammen med bildene spilles det av et tilfeldig sammensatt spor med ambientmusikk som aldri er det samme. Programmet kan lage omtrent 77 millioner permutasjoner av de visuelle kunstverkene til Eno. Navnet på programmet er treffende nok «77 Million Paintings».
TV = lys
En TV er ikke stort mer enn en komplisert lyspære. Det var dette Eno innså på slutten av 70-tallet. «Da jeg begynte å eksperimentere med video, innså jeg at video handler om manipulering av lys, ikke manipulering av bilder,» forteller han. «Det har seg slik at den historiske bakgrunnen til TVen - TVen er avledet av kinoen og kinoen er avledet av teateret - har gjort at vi forventer at innholdet alltid må være bilder, at det beskriver et hendelsesforløp og at det skal ha referanser til virkeligheten.»
Eno hadde helt andre intensjoner. Han ville bruke TVer til å lage abstrakt, visuell kunst i form av lysmalerier. «For første gang hadde jeg tilgang til en lyskilde jeg hadde god kontroll over,» sier han. «Jeg kunne spesifisere nøyaktig hva som skjedde med lyset på hvert enkelt punkt på skjermen. Alle vet jo det, men de tenker ikke på det i den forstand. De tenker ikke på TVen som et lysmaleri, og det var det jeg ville bruke den som.»
Det første Eno gjorde, var å snu opp ned på TV-konseptet. Han tok det ut av det narrative rom og inn i bildekunstens verden. Han tok opp utsikten fra leiligheten sin i New York og satte opptaket på utstilling i kunstgallerier. Utstillingene ble voldsomt populære - de fredfulle bildene trollbandt de besøkende i flere timer i strekk. Deretter lagde Eno tredimensjonale, zigguratlignende lysskulpturer ved hjelp av gamle bilderør og skumfylte plater. Han eksperimenterte også med lysbildeapparater og abstrakte bilder som forandret seg over tid.
Kunsten til Eno utviklet seg parallelt med musikkarrieren hans. Likevel var det så godt som umulig for ham å få spredt den visuelle kunsten sin til et stort publikum. Dette forandret seg rundt tusenårsskiftet. «Jeg gikk forbi et stort og flott hus i området der jeg bor. Folkene i huset satt midt i et middagsselskap, og det hang en diger skjerm på veggen,» forteller han. «Skjermen på veggen var svart, fordi ingen vil vel se på TV når de har et middagsselskap. Her er en fantastisk mulighet til å vise noe enestående nydelig, men i stedet henger det et stort, dødt, svart hull på veggen. Jeg bestemte meg der og da for at jeg på et eller annet vis skulle bevege meg inn på det området.»
Planting
Eno visste at det ville være enkelt å vise lysmaleriene hans på en skjerm med høy oppløsning, men han ville strekke seg lengre. Han ville lage et program som kontinuerlig kunne lage nye kunstverk og vise dem fram. Konseptet blir kalt «generativ» og er en metode for å produsere en enorm mengde bilder. «Det jeg egentlig gjør når jeg arbeider generativt, er at jeg lager frø. Deretter planter jeg dem, i form av programmet «77 Million Paintings», i datamaskinen din,» forteller Eno. «Deretter vokser frøet og blir til en lang rekke forskjellige blomster.»
Kunstneren samlet sammen en liten gruppe gartnere innenfor digitale medier som hjalp ham med å dyrke fram prosjektet. Grafikeren Nick Robertson var den han vendte seg til for å få hjelp med bildebehandling. Dominic Norman Taylor, som er sjef i All Saints Records, ble med for å hjelpe med produseringen. Programmereren og digitalvideospesialisten Jake Dowie ble hentet inn for å sette sammen programmet som skulle smelte sammen lysmaleriene til Eno slik at de ble nye kunstverk. De brukte nesten kun Macintosh-maskiner.
«Det er vanskelig å forestille seg hvordan jeg skulle arbeide uten Macintosh-maskiner,» sier Eno. «Jeg har alltid vært veldig fornøyd med måten grensesnittet fungerer på. Det som er viktig for meg, er forholdet jeg har til datamaskinen. Og det er enkelt å ha et godt og fruktbart forhold til en Macintosh-maskin.»
Mer enn 300 av maleriene til Eno ble digitalisert for programmet «77 Million Paintings», og de fleste av dem var lysbilder. Det omhyggelige arbeidet med å skanne og retusjere hvert enkelt maleri gjorde Robertson ved hjelp av Adobe Photoshop og en Macintosh-maskin. «Jeg tok håndlagde elementer og satte dem inn i digitale miljøer,» forteller han. «Overgangen fra originalen til den digitale versjonen er nesten sømløs.» Robertson arbeidet med bildene i mer enn ett år. Han retusjerte alle bildene og la til gjennomsiktige og gjennomskinnelige deler for å gjøre det mulig med overlapping. Når bildene var ferdigskannet og behandlet, var det opp til Dowie å få dem til å gro inne i datamaskinen.
